To uker i mai/juni reiste en klasse fra Moss Steinerskole på skoletur til Tanzania. Et av stedene de besøkte var Mgeta. Dagene i Mgeta var travle med varierte aktiviteter. Blant annet tok de del i et stort medlemsmøte til gruppen for vanskeligstilt ungdom og de fikk være med noen av disse ungdommene et par dager på hjemmebesøk (homestay). Vi har vært heldig nok å få tilsendt et innlegg om deres opplevelser fra lærer Jens og en av elevene. God lesning!

Noen glimt fra vårt opphold i Nyandira

Morgenstemning

I det solen går ned og alt hylles inn i mørke ankommer vi Nyandira. Etter 2 timer på en mildt sagt elendig vei, som flere steder minnet mer om en åker enn en bilvei, tenkte vi at vi var kommet langt ut i ødemarken. Bodde det virkelig noen her? Svaret kom neste morgen da lyset brått kom tilbake, da hørte vi landsbylydene, hanegal, hundeglam og mennesker som snakket og ropte til hverandre. Og lukten av bål. Her bodde det mange, her var det liv og røre, vi var absolutt ikke i ødemarken. En ny dag var begynt.

Vi møtte bare åpenhet og hjertlighet i Nyandira, vi opplevde oss ikke som turister, men som gjester. Det hjalp at Solomon hadde lært oss de viktigste hilsninger og høflighetsuttrykk, det føltes f.eks. veldig annerledes å si habari ya asubuhi i stedet for good morning. I begynnelsen skjønte jeg ikke hvorfor barna jeg møtte på mine morgenvandringer kom med noen slags hviskelyder da de passerte, men det de altså sa var shikamon, en høflighetshilsen man bruker når man treffer eldre fremmede. Og jeg skulle jo svart marahaba, det fikk jeg vite etter hvert.

Markedet i Nyandira var en opplevelse. Da forsto vi definitivt at mange mennesker bodde i dette området og hvor mye grønnsaker man egentlig produserte på de små åkerterrassene. Hvordan fullastede lastebiler kunne kjøre opp og ned med grønnsaker og varer den veien vi var kommet, er for meg stadig et mirakel! På markedsdagen traff jeg Samuel på min morgenvandring – en av ungdommene som var vert på homestay. At han hadde gått hjemmefra kl 5 om morgenen fra Kikeo for å være med på markedet og få treffe andre ungdommer gjorde inntrykk.

(fra venstre) Bosco, Grethe, Maren, Jonsia, Happy og Sandra før hjemmebesøk

Jeg vil kort nevne et par andre ting som også gjorde inntrykk. Det store fellesmøtet som var arrangert for alle ungdommene som deltok i geiteprosjektet var interessant for oss å være med på. Der fikk vi bl.a. høre om problemer og utfordringer de sto overfor, som f.eks. dette med å få fullført skolen og komme seg videre. Møte med Bosco ble spesielt, gutten som vokste opp med en syk mor og måtte ordne alt hjemme, og som senere ble «reddet» gjennom geiteprosjektet ved at han fikk muligheten til å fullføre skolen og komme videre på landbruksskole. Han skulle ha eksamen to dager etter møtet, så det ble bare et kort besøk i landsbyen for ham denne gangen. Vi så hvordan Bosco fremsto som en lederfigur, de andre lyttet til hva han hadde å si. Da vi snakket med ham etterpå kom det også frem at han snakket glimrende engelsk. Det var for øvrig et problem i møte med de andre ungdommene at engelskkunnskapene var så mangelfulle. Det vanskeliggjorde kommunikasjon.

Winfrida

Noe annet som gjorde sterkt inntrykk på de av oss som fikk oppleve det, var møtet med Winfrida, en jente på 15 år som hadde mottatt en av «våre» geiter. Å se hvordan hun bodde alene sammen med lillebroren sin i den kummerlige hytta høyt oppe i åsen bak landsbyen og høre om hennes hverdag, satte sitt preg på oss. Selv om hun og broren bodde alene etter at tanten døde for noen måneder siden var hun nok sjelden alene. Da vi kom opp til hytta var det mange unger rundt der, og hennes andre tante var innom for å se hvordan det sto til. Og akkurat det var noe vi til stadighet fikk bekreftet. Folk var sammen på en helt annen måte enn hva vi er vant til, alt foregikk i det store felles uterommet, man så hverandre og tok seg av hverandre.

Menneskene virket så glade til tross for alt de manglet rent materielt. Og flere av elevene spurte seg om vi i vårt moderne samfunn ikke hadde mistet noe på veien til all vår ytre velstand. En viktig erfaring å ta med seg!

lærer Jens Nitter

Skolebesøkene på turen vår i Tanzania

På Secondary School i Tchenzema møtte vi ungdommer som hver dag kom til en skole med et magert læreverk, og med undervisning som utelukkende foregikk på engelsk. Dette resulterte i at flertallet av avgangselevene strøk på eksamen, og dermed ikke kunne fortsette på videre utdanning. Spesielt godt husker jeg lærerværelset. Betonggulvet var kaldt, og kun en liten ovn på gulvet varmet rommet noe. En lærer satt og rettet prøver mens mobilen hans spilte av musikk. I noen lealause trehyller var alt skolearbeid, alle bøker og alt undervisningsmateriale oppbevart og arkivert.

Den neste skolen vi besøkte var Primary School i Kibuko, med elever mellom 5 og 13 år. Det beste minnet herfra er hvordan elevene møtte oss med lokal sang. De inkluderte og viste oss inn til et rikt liv hvor rytme, sang og glede gjennomskinte alt. Vårt bidrag «Sommer kommer» ble så veldig lite sammenlignet med disse barnas fyldige røster. Det at mange av dem hadde gått til skolen klokken 5 om morgenen uten mat i magen, og gjennom skoledagen kanskje ikke fått mer mat enn en skål ris, gjorde også sterkt inntrykk.

De norske elevene viser sangen «Sommer kommer»

Waldorf School i Hekima var den siste skolen vi besøkte. Denne lå i Dar es Salam og hadde 1. – 7. klasse samt barnehage. Vi så raskt at standarden her var en annen enn på skolene oppe i fjellet. Flere av barna kom til skolen med egne skolebusser!, utenkelig for barna og ungdommene i landsbysamfunnene. Skolen var preget av farger, tegninger og bilder på veggene, samt entusiasme og glede over fagene hos elvene. Vi ble servert ris, bønner, frukt og te, og følte oss ekstra velkomne og nesten som hjemme da 3. klasse resiterte og dramatiserte et utdrag fra «Ofringen av Isak», som flere av oss kjente igjen fra egen skolegang.

Elev